«Tenk at du skulle ende opp som modell, du som var slik et stygt barn! «

MY STORY.

Hva er grunnen til at jeg tok de valgene jeg gjorde i livet mitt?

Hva var  DRIVKRAFTEN som fikk meg til å ta mine valg ,og som gjør meg til den jeg er i dag?

Jeg har alltid hatt mål i livet, tanker og ambisjoner om hva jeg skulle gjøre «når jeg ble stor».

Som 4- åring ville jeg absolutt se hvordan en sjef så ut, og jeg fikk hilse på sykehusdirektøren her i byen. Etter møtet ble jeg visstnok litt betuttet, og proklamerte at frisøryrket sikkert var bedre!

På skolen var jeg interessert i de fleste fag, lærenem og gjorde det bra. Min «frøken» på barneskolen var ei skjønn dame, som ga meg mye god oppfølging og inspirerte meg til å stå på. Jeg var typen som leste til prøver, og fikk et kick av å få gode karakter.

Jeg var minstemann i en søskenflokk på tre, og det ble forventet at jeg skulle klare alt selv og prestere. Mine venninner fikk gaver og penger når de gode karakterene kom. Jeg fikk belønning i form av gode tilbakemeldinger fra min kjære frøken.

Idrett ble jeg tidlig interessert i, og håndball og dans ble min greie. Konkurranseinstinktet var stort, og jeg var aktiv til gutteinteressen tok overhånd i 16 års alderen  J

Med gode resultater på skolen og på idrettsbanen skulle jo tro  alt var ganske bra, ikke sant?

Men nei,  fra 10-11 års alderen ble ting vanskelig for meg, og jeg tror mange kan kjenne seg igjen her.

Jeg utviklet meg fort, var den høyeste i  klassen av alle jentene;  en tynn, lang ,rar ting, med et ansikt fullt av kviser. I tillegg ble jeg dratt med til frisøren og snauklipt, jeg så ut som en sint gutt!

Flaggstang og kvisetryne ble jeg kalt mange ganger.

I motsetning til skolens, yndige, små, vakre jenter som alltid smilte og var enige med alle, var jeg en bestemt, sikkert ganske trassig jentunge med meningers mot, og lite pen i tillegg.

Dette er faktisk det eneste bildet jeg greide å finne fra denne alderen..bare det sier sitt. Jeg HATET å bli fotografert!

Fant noen bilder til etter intens leting: kortklipt guttesveis og i en typisk situasjon i famileselskap: med nesa i et blad.

Sommeren jeg fylte 13 år, på «grisefest» på Mallorca. Snart klar for ungdomsskolen.

Jeg kunne endt som mobbeoffer, men jeg hadde selvtillit fra noen få viktige ting i livet mitt.

Jeg var skoleflink og god i idrett, og jeg hadde noen mennesker i livet mitt som løftet meg opp. Det ga meg kraften til å stå imot til en viss grad.

En person gjorde en enorm forskjell for meg som 13 åring og videre i ungdomsskoleårene, og jeg er evig takknemlig for denne mannen.

Det året jeg begynte på ungdomsskolen, var mine foreldre nyskilte og det var ikke så lett. Jeg var spent på ungdomsskolen, men følte meg som verdens styggeste og hadde null selvtillit når det gjaldt utseende. Den gamle vaktmesteren på skolen, som hadde vaktrommet sitt like ved hvor vi elevene var i friminuttene, ble min gode venn.

Han så meg.

Han støttet meg gjennom vanskelige ting hjemme, og fikk opp selvtilliten min litt etter litt.

«Du er sånn ei flott og flink jente» sa han. Jeg skjønte ikke hvem han snakket om en gang.

Som 13 åring hadde jeg et enormt behov for å bli sett og verdsatt . Denne gamle mannen gav meg en stor lærdom som jeg har tatt med meg videre i mitt liv om viktigheten av å se andre mennesker og anerkjenne de for den de er.

En annen viktig hendelse skjedde meg den høsten jeg fylte 13 år, som faktisk forandret både meg og de valgene jeg senere tok:

Jeg ble spurt om å være modell for en klesbutikk!

 

Jeg tror det ble det største jeg hadde opplevd frem til da, og jeg blomstret!

Ingen toppkarakterer eller uttak på bedre håndball lag kunne toppe seg med hva dette gjorde for meg. Ingen, kanskje bortsett fra min bestemor, hadde noen gang kalt meg pen.

Og her må jeg hoppe litt frem, og sitere en litt «fisefin»  nabodame fra stedet jeg vokste opp.

Da jeg senere var modell i eget modellbyrå, kom hun bort til meg etter et moteshow  og sa med pipete, overlegen stemme:  «Tenk at du skulle ende opp som modell, du som var slik et stygt barn! «

Tilbake til ungdomsskolen:

 

Jeg fortsatte å være modell for en lokal klesbutikk av og til, vi hadde moteshow  på fritiddsklubben, og selvtilliten min vokste. Noen kjærester fikk jeg også J

I mange år hadde jeg drømt om å oppleve verden, og som 17 åring flyttet jeg til Usa som utvekslingselev. Jeg hadde allerede forhørt meg om modellmuligheter, og meldte meg på en modellskole. Jeg grein meg til å få pengene fra min far husker jeg, det var faktisk en dyr skole som gikk over et halvt år, og senere har han uttalt at det var de mest fornuftige pengene han noen gang hadde brukt på meg !

Min kjære vertsfamilie, som jeg fremdeles har nær kontakt med !

Dette året mitt «over there»var utrolig lærerikt både på det personlige plan og for min modellkarriere, og historier derfra kommer jeg nok til å dele etter hvert.

 

Jeg får prøve å ta kortversjonen av hva som videre skjedde:

Jeg jobbet mye som modell dette året i Usa, og ble også tilbudt videre samarbeid med et modellbyrå i California.

Men jeg var forelsket, og hadde en kjæreste hjemme som jeg hadde vært adskilt fra i et helt år. Så jeg valgte å reise hjem, og senere så giftet vi oss og fikk 2 barn sammen.

 

Høsten 1987 var jeg tilbake i Ålesund etter året i USA, og egentlig proppfull av amerikansk selvtillit og en følelse av at jeg kunne ta verden med storm. Året hadde gjort meg godt, styrket meg og gitt meg troen på at nettopp det kunne gjøres. Jeg tok runden i Oslo til modellbyråene, med en mappe full av modellbilder og enormt med pågangsmot, og ble akseptert og kom i modellarkivet. Oppdrag fikk jeg raskt.  Men jeg bodde jo et stykke derfra, og hadde ønsker om å sette i gang med modelljobbing her hjemme også.

Da kom tanken om eget modellbyrå. 15 oktober 1987 var datoen for det første moteshowet, og i år er det faktisk 25 år siden!

Denne høsten var jeg også finalist i Årets Fotofjes ( den tids TOP MODEL konkurranse), og her om dagen fant jeg banneret til FRØKEN ÅLESUND som jeg vant. Morsomme opplevelser, som jeg kan fortelle om i andre innlegg J

Jeg gikk fremdeles på videregående skole, og jobbet aktivt ved siden av skolearbeidet.  Etter fullført eksamen, hadde jeg planer om videre utdanning, søkte skoler og kom inn.

Min store plan var å utdanne meg i retning mediabransjen, og slagplanen var klar. Ulike studier i norsk, samfunnsfag, sosialøkonomi og  internasjonal politikk, slik at jeg hadde kunnskap å formidle i en evt. mediajobb.

Men veien blir til mens man går, og jeg har tatt en del viktige valg på veien som har ført meg på andre spor. Og levd etter regelen:

Det er bedre å angre på noe man gjorde, enn å angre på at man aldri gjorde det.

Det ene valget mitt om å droppe studier i sosialøkonomi på Blindern  til fordel  for en tilværelse som fulltids selvstendig næringsdrivende med eget modellbyrå, husker jeg godt.

Så godt at jeg husker rommet jeg sto i når det skjedde:  detaljene på tapeten, luktene, solstrålene som skinte inn vinduet.

Jeg husker ordene mine :  Det er bedre å angre på noe man gjorde, enn å angre på at man aldri gjorde det!

Så tok jeg valget.

Om jeg har angret noen gang?

Jeg må innrømme at jeg noen ganger har tenkt på hvordan livet hadde vært om jeg ble igjen i Usa og forsatte modelljobbingen.  Av og  til har jeg også  følt meg mindre verdt fordi jeg ikke har fine papirer fra universitetet.

Men de tankene har bare vært innom i noen sekunder, for så å forsvinne.

Jeg har minner og erfaringer som har gitt meg et innholdsrikt  liv, og som jeg går videre på ferden med.  De erfaringene jeg har fått , både på godt og vondt, tror jeg gjør meg godt rustet til å stå på videre, for mine egne drømmer og mål med livet mitt.

Og de erfaringene  jeg har , gjør meg bedre istand til å formidle videre det jeg ønsker;

Å bygge opp selvtilliten og selvfølelsen til voksne damer som har «mistet» litt av seg selv, hjelpe de til å finne gløden igjen og vise frem SVANEN i seg, som kanskje har vært overskygget av en sliten, «grå mus» som har skiftet babybleier litt for lenge.

Om jeg kan hjelpe en ung jente på 13 år, som er slik jeg engang var: uten tro på seg selv og sin hengslete kropp eller kvisete ansikt, ja da har jeg oppnådd noe som betyr enormt for meg!

Og det er vel det som har gitt meg aller mest i de årene jeg har jobbet med modeller og modellkurs. Tilbakemeldinger fra jentene selv og foreldre på at jeg hjulpet deres unge datter til å se sin egenverdi,  til  å slutte å sulte seg, til å  la være  å se ned i bakken av mangel på mot til å se folk i øynene og være stolt av seg selv,  og begynne å smile til sitt eget speilbilde.

Dette vil jeg forsette med !

 

 

 

—-