«You have enemies? Good. That means you’ve stood up for something, sometime in your life!

«You have enemies? Good. That means you’ve stood up for something, sometime in your life!

 Winston Churchill

 

Min inntreden i bloggverden har etter få dager vist seg å være en interessant og lærerik opplevelse.

Jeg har fått en overveldende respons fra venner og bekjente , som har hjulpet meg med å spre bloggen og mitt budskap,  og gitt meg mye støtte som varmer og inspirerer meg videre!

Men en hendelse i går var en påminnelse om en sterk drift som dessverre  mange i min by har og den eksisterer nok flere steder i dette vakre landet vårt.

MISUNNELSEN!

Jeg mottok en mail fra en person som åpenbart ikke har det så bra med seg selv og som trolig er sterkt plaget av sjalusi og misunnelse.

Vedkommende sier blant annet  :  Å spille teater om den stygge andungen er oppbrukt.

Jeg har et par ting å si om dette. 
Jeg har delt mine egne opplevelser, tanker og følelser om hvordan jeg hadde det som barn og ungdom . Mitt ønske er at andre i samme situasjon kan finne inspirasjon i min historie og at den viser hvordan mine erfaringer har preget mitt arbeid.

Hvordan andre oppfattet meg i denne tiden, kan selvsagt ha vært annerledes .

Nettopp dette er vel typisk også for de som har mindreverdighetskompleks .
Det er dine egne tanker om deg selv som er din verste fiende.
Andre ser kanskje bare skallet, eller masken du tar på deg. De ser ikke hvem du virkelig er, og hvordan du faktisk har det.

Jeg var nok ikke den eneste som slet med dette i disse årene, og det fant jeg ut i samtaler med barndomsvenner senere.

 

Den morsomme jenta, som brukte humoren for å kompensere for hva hun selv trodde var et mindre pent utseende. Hva hun selv trodde, merk deg det. Jenta var søt som bare det.

Bølla i klassa som alle var litt redd for. Han slet med skolearbeidet, og hans oppførsel  var vel  hans måte å beskytte seg selv på mot å bli mobbeoffer.

Den vakre jenta som ville gjøre alle til lags og mistet litt av seg selv tror jeg. Hun hadde en søster som var mer populær, og lillesøstra nådde ikke opp. Følelsen av å ikke være bra nok i forhold til andre, kan sikkert mange kjenne seg igjen i.

En annen venninne som jeg fikk senere i ungdomsåra, var en  som mange oppfattet som «flyfille», overfladisk og fjåsete. 
Hun var alt annet. Hun var den smarteste jeg visste om, varm, snill, morsom, reflektert, men hun bar på en enorm sorg.
Hun ville skjule den. Dette ble hennes måte.

Jeg var nok ikke alltid like grei jeg heller. Jeg husker godt hvordan jeg og min bestevenninne på barneskolen, fant våre måter å hevde oss på.  Vi saboterte hoppe-paradis,  hoppe-tau leker og sikkert en del annet. Vi var nok bare misunnelig på de søte jentene. Vi ble gutte-jenter, tøffe, sterke, «ikke bøll med oss» jenter.
Han som kalte meg flaggstang, fikk oppleve hvordan jeg tok ranselen hans og heiv den i søpla.  « Ikke kødd med meg! «

Inni meg gråt jeg.



Om jeg skriver dette for å få sympati?  Nei.

Dette er min historie.  Jeg skriver for å forklare hva jeg opplevde, hva jeg tenkte og følte den gang, som senere har formet meg som person.

Du som leser dette har din historie, og jeg vil gjerne få  kommentarer om du har noe å dele som kan hjelpe andre.

Jeg kom over en interessant artikkel i går, hvor dette sto skrevet:


«Doktor Glas – den svenske romanfiguren fra 1905, ført i pennen av forfatteren Hjalmar Söderberg:

Man vil jo bli elsket, sier den fortvilte doktoren – i mangel av det, beundret – i mangel av det, fryktet – i mangel av det, avskydd og foraktet. For enhver pris ønsker vi å vekke følelser i andre. For sjelen skjelver av skrekk for tomrommet, og ønsker kontakt for enhver pris.

Og denne kontakten – denne oppmerksomheten – søker vi ikke sjelden gjennom baksnakking og syrlig kritikk – skadefryd og misunnelse. På venner – kolleger – brødre og søstre. Dypt menneskelig, alt sammen.»


Janteloven


Janteloven er en tekst skrevet av forfatteren Aksel Sandemose i 1933.

Denne teksten gir et godt bilde av «menneskenes iboende ondskap og evne til å trykke hverandre ned», som Aksel Sandemose mente preget menneskene fra deres første samhandling.


Janteloven lyder slik:

 1.Du skal ikke tro at du er noe.

 2.Du skal ikke tro at du er like så meget som oss.

 3.Du skal ikke tro du er klokere enn oss.

 4.Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.

 5.Du skal ikke tro du vet mere enn oss.

 6.Du skal ikke tro du er mere enn oss.

 7.Du skal ikke tro at du duger til noe.

 8.Du skal ikke le av oss.

 9.Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.

 10.Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.

 

Ålesund er sterkt preget av janteloven. Dessverre.

Jeg merket den allerede før jeg flyttet til Usa som 17 åring,  og da jeg kom tilbake slo den imot meg.


Skal du starte modellbyrå?    Du skal ikke tro at du duger til noe.


Fortelle om dine erfaringer fra året du var borte?  Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.

Har du drømmer og visjoner? Du skal ikke tro du er mere enn oss.

Står det om deg i avisen ? Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.

Har en plan for fremtiden? Du skal ikke tro du er klokere enn oss.

Er du på tv?  Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.

 

Stikker du hodet ditt frem i denne byen, merker du det:  Du skal ikke tro at du er noe.

 

Jeg er ikke den eneste som har merket janteloven her i byen.

Jeg kunne ha nevnt en lang liste med folk jeg kjenner eller kjenner til som har fått føle den på kroppen.
Disse menneskene har stått på for sine drømmer, visjoner og ønsker. De har jobbet målbevisst for å nå sine mål.
Dette er folk jeg beundrer, respekterer og lar meg inspirere av.

Felles for både de og meg, er at vi ikke lar oss styre av janteloven. Vi følger ikke massen, vi tenker annerledes og står på videre.



Den gangen jeg startet opp for meg selv som 18 åring, klar til å «erobre» verden, var det mange som forsøkte å dytte på meg sin negative energi.
Det er visst ikke «lov» å skille seg ut og ha troen på at man kan klare ting, i enkeltes hoder.
Jeg har merket dette flere ganger i de 25 årene jeg har drevet, det er ikke få forretningsidèer jeg har satt ut i livet tilknyttet mitt eget firma. Og for hver eneste gang har jeg møtt skeptiske bedrevitere som surmuler og snakker bak ryggen på meg.



Sunnmøre er kjent for sin gründerånd og sitt entreprenørskap. Vi har det i blodet.

Jeg er selv stolt etterkommer av min morfar som ble foreldreløs som 13 åring, og bygde opp en stor fiskeribedrift. Min kjære mormor var en av  mine største støttespillere , og hadde troen på meg og mine drømmer. Onklene mine har skapt sine egne arbeidsplasser de og. Flinke, dyktige folk som har stå-på-viljen. Min tante startet egen motebutikk, og hos henne fikk jeg muligheten til å prøve meg som modell de første gangene.

Heldigvis finnes det folk som ikke bryr seg om janteloven.


I går la jeg ut et innlegg på facebook om nettopp janteloven og fikk masse respons.

Her er utdrag av hva folk sa:

 

 

·        Camilla Stene Helsem, drivende dyktig gründer og ei herlig jente:
Det hører jo med med litt blæst, Synnøve! Det blåser på toppene sies det, så det får du ta som et kompliment. Det handler jo om at der er endel der ute som selv ikke er istand til å ta egne valg og gå egne veier, de velger derfor å rakke ned på de som faktisk tør. Du vet at 95% av oss nordmenn er FISKER???? Vi følger en stim – så og si ingen egen vilje, men har et liv som er satt sammen av samfunnets/familiens/vennekretsen. DU er ingen fisk, Synnøve – og det er mange kvinner der ute som ønsker seg ut av den stimen og satse på egne ting her i livet. Det som stopper dem er » Hva vil folk si…?» . VI er livredd for janteloven og pr idag er det nok den sterkeste og mest «velfungerende» loven vi har. Men 5% har kommet seg til helv…ut av denne stimen, følger hjertet og velger å tro på drømmene sine! Jeg lar jo mange mennesker coache og påvirke meg og mine valg – men bare om de ikke er en fisk… Så litt hatmail og litt kaos i tretoppene – bare gir deg følelsen av at du lever!!!! Kjør på, Synnøve! Nail it!

 

 

 

·        Janteloven kan du IKKE ha plass til i livet ditt, Synnøve. Den er så destruktiv i sin egen kraft at den gjør mest skade på innehaveren. Og det er leit å se hvor mange som velger bevisst å bruke misunnelse , sjalusi og hat. Spre det gode budskap gjennom alt du står for, – la kvinnen i deg inspirere andre til å blomstre!!! Ikke angre på en ting du har skrevet – stå for det – og se hva godt du kan gjøre med ord!



 

·         Jeg håper at dette gjør deg sterkere og at du raskt rister av deg dette. Du vet at når enkle mennesker går så langt i å hate er det egentlig en kompliment fra en person som har betydelige mindreverdighetskompleks i forhold til deg. Jeg digger deg og din vilje og evne til å fokusere. Stå på!! 

 

·         Ikke bry deg med sånne som lider av mindreverdighetskomplekser og sannsynlig ikke har vært utenfor bygrensene. Jeg vil tro det er noen som ikke har fått til noe selv her i livet. Det sier vel egentlig det meste når de er så «modige» at de er anonyme. Dessverre er det noen som lider av samme syken lenger inn i fjordene også… 

 

·         Synnøve : stå på og trøst deg med kloke ord av Søren Kierkegaard :»Misunnelse er en skjult beundring»

 

 

·         Stå på du Synnøve, og gi f i disse fjolsene…. Vil man ha noe gjort, så er det sånne som deg man henvender seg til. I know! Been there, done that! Du vet hva du er god for, det har du alltid visst, og du har gjort noe med det. Jeg ser absolutt ingen grunn til at du skulle endre på det. Det ville i så fall bli et tap for svært mange mennesker! You go girl !

 

 

·         Det må være en utrolig trist og usikker person som skriver slike mailer kjære deg. Det må være så vondt å ikke ha klart å riste av seg offer rollen selv i voksen alder. Janteloven har alltid vært tilstede, men jeg tror makten ligger hos mottakeren. Velger vi å la oss styre av andres misunnelse? Rist det av, og tenk at du er en ENDA sterkere person enn du trodde, siden du selv i din vanskelige periode fremstod som selvsikker. Jeg sier som Churchill; » So you got enemies??? GOOD! That means you`ve stood up for something, sometime in your life!!»

 

 

·         Jantelova er kun for dei som ikkje toler at andre gjer suksess. Dei har ikkje fått med seg at livet blir det ein gjer det til sjølve. Og du har rett Synnøve Sorthe, det er trist at mennesker har det slik, og eg trur du kjem deg langt med og heve deg over slike ting. Har du mulighet til å svare vedkomande på ein eller anna måte, så appeler til det som er vondt inni dei. For dei må jo ha det veldig vondt og vere veldig missfornøgd med sitt eige liv når dei kan få seg til å skrive slike hat-e-poster.

 

 

·         Et gammelt uttrykk som passer her : «sånn er det når misunnelsen er sterkere enn kjønnsdrifta» 😉 det er dessverre altfor mye misunnelse, men det er bare å heve seg over ja:-) Lykke til videre Synnøve 🙂

 

 

·         Motstand gjør sterk 😉

( slik som du har opplevd med å klatre oppover til topps har bevist! ;-))
Slike som deg er et forbilde for andre som drømmer om å nå målene sine! 🙂

 

 

·         Vakre skjønne deg!!! Når du topper listene over bloggere vil det si at det er svært mange som har lest bloggen din, «and it’s a numbers game sweety»…Noen vil elske den, mange vil like den, mange vil lære av dine historier og en og annen «skrulling» vil hate både den og deg for det du skriver. Sånn er «snittet av folket» og det må vi desverre bare ta med. Det som er kult er jo at du har hatt styrke i alle desse årene til å gå dine veier og har beholdt troen på det du gjør – HELDIGVIS!!!!! Gleder meg til å følge deg videre, både via bloggen og som en god venn! Vi er mange som både støtter deg og digger deg, så trist men sant – dette skjer og kommer til å fortsette å skje så lenge du våger å være du Å være en av massen for å unngå dette er det i alle fall ikke verdt!!!=) Stoooor fredagsklem til deg!!!!

 

«Tenk at du skulle ende opp som modell, du som var slik et stygt barn! «

MY STORY.

Hva er grunnen til at jeg tok de valgene jeg gjorde i livet mitt?

Hva var  DRIVKRAFTEN som fikk meg til å ta mine valg ,og som gjør meg til den jeg er i dag?

Jeg har alltid hatt mål i livet, tanker og ambisjoner om hva jeg skulle gjøre «når jeg ble stor».

Som 4- åring ville jeg absolutt se hvordan en sjef så ut, og jeg fikk hilse på sykehusdirektøren her i byen. Etter møtet ble jeg visstnok litt betuttet, og proklamerte at frisøryrket sikkert var bedre!

På skolen var jeg interessert i de fleste fag, lærenem og gjorde det bra. Min «frøken» på barneskolen var ei skjønn dame, som ga meg mye god oppfølging og inspirerte meg til å stå på. Jeg var typen som leste til prøver, og fikk et kick av å få gode karakter.

Jeg var minstemann i en søskenflokk på tre, og det ble forventet at jeg skulle klare alt selv og prestere. Mine venninner fikk gaver og penger når de gode karakterene kom. Jeg fikk belønning i form av gode tilbakemeldinger fra min kjære frøken.

Idrett ble jeg tidlig interessert i, og håndball og dans ble min greie. Konkurranseinstinktet var stort, og jeg var aktiv til gutteinteressen tok overhånd i 16 års alderen  J

Med gode resultater på skolen og på idrettsbanen skulle jo tro  alt var ganske bra, ikke sant?

Men nei,  fra 10-11 års alderen ble ting vanskelig for meg, og jeg tror mange kan kjenne seg igjen her.

Jeg utviklet meg fort, var den høyeste i  klassen av alle jentene;  en tynn, lang ,rar ting, med et ansikt fullt av kviser. I tillegg ble jeg dratt med til frisøren og snauklipt, jeg så ut som en sint gutt!

Flaggstang og kvisetryne ble jeg kalt mange ganger.

I motsetning til skolens, yndige, små, vakre jenter som alltid smilte og var enige med alle, var jeg en bestemt, sikkert ganske trassig jentunge med meningers mot, og lite pen i tillegg.

Dette er faktisk det eneste bildet jeg greide å finne fra denne alderen..bare det sier sitt. Jeg HATET å bli fotografert!

Fant noen bilder til etter intens leting: kortklipt guttesveis og i en typisk situasjon i famileselskap: med nesa i et blad.

Sommeren jeg fylte 13 år, på «grisefest» på Mallorca. Snart klar for ungdomsskolen.

Jeg kunne endt som mobbeoffer, men jeg hadde selvtillit fra noen få viktige ting i livet mitt.

Jeg var skoleflink og god i idrett, og jeg hadde noen mennesker i livet mitt som løftet meg opp. Det ga meg kraften til å stå imot til en viss grad.

En person gjorde en enorm forskjell for meg som 13 åring og videre i ungdomsskoleårene, og jeg er evig takknemlig for denne mannen.

Det året jeg begynte på ungdomsskolen, var mine foreldre nyskilte og det var ikke så lett. Jeg var spent på ungdomsskolen, men følte meg som verdens styggeste og hadde null selvtillit når det gjaldt utseende. Den gamle vaktmesteren på skolen, som hadde vaktrommet sitt like ved hvor vi elevene var i friminuttene, ble min gode venn.

Han så meg.

Han støttet meg gjennom vanskelige ting hjemme, og fikk opp selvtilliten min litt etter litt.

«Du er sånn ei flott og flink jente» sa han. Jeg skjønte ikke hvem han snakket om en gang.

Som 13 åring hadde jeg et enormt behov for å bli sett og verdsatt . Denne gamle mannen gav meg en stor lærdom som jeg har tatt med meg videre i mitt liv om viktigheten av å se andre mennesker og anerkjenne de for den de er.

En annen viktig hendelse skjedde meg den høsten jeg fylte 13 år, som faktisk forandret både meg og de valgene jeg senere tok:

Jeg ble spurt om å være modell for en klesbutikk!

 

Jeg tror det ble det største jeg hadde opplevd frem til da, og jeg blomstret!

Ingen toppkarakterer eller uttak på bedre håndball lag kunne toppe seg med hva dette gjorde for meg. Ingen, kanskje bortsett fra min bestemor, hadde noen gang kalt meg pen.

Og her må jeg hoppe litt frem, og sitere en litt «fisefin»  nabodame fra stedet jeg vokste opp.

Da jeg senere var modell i eget modellbyrå, kom hun bort til meg etter et moteshow  og sa med pipete, overlegen stemme:  «Tenk at du skulle ende opp som modell, du som var slik et stygt barn! «

Tilbake til ungdomsskolen:

 

Jeg fortsatte å være modell for en lokal klesbutikk av og til, vi hadde moteshow  på fritiddsklubben, og selvtilliten min vokste. Noen kjærester fikk jeg også J

I mange år hadde jeg drømt om å oppleve verden, og som 17 åring flyttet jeg til Usa som utvekslingselev. Jeg hadde allerede forhørt meg om modellmuligheter, og meldte meg på en modellskole. Jeg grein meg til å få pengene fra min far husker jeg, det var faktisk en dyr skole som gikk over et halvt år, og senere har han uttalt at det var de mest fornuftige pengene han noen gang hadde brukt på meg !

Min kjære vertsfamilie, som jeg fremdeles har nær kontakt med !

Dette året mitt «over there»var utrolig lærerikt både på det personlige plan og for min modellkarriere, og historier derfra kommer jeg nok til å dele etter hvert.

 

Jeg får prøve å ta kortversjonen av hva som videre skjedde:

Jeg jobbet mye som modell dette året i Usa, og ble også tilbudt videre samarbeid med et modellbyrå i California.

Men jeg var forelsket, og hadde en kjæreste hjemme som jeg hadde vært adskilt fra i et helt år. Så jeg valgte å reise hjem, og senere så giftet vi oss og fikk 2 barn sammen.

 

Høsten 1987 var jeg tilbake i Ålesund etter året i USA, og egentlig proppfull av amerikansk selvtillit og en følelse av at jeg kunne ta verden med storm. Året hadde gjort meg godt, styrket meg og gitt meg troen på at nettopp det kunne gjøres. Jeg tok runden i Oslo til modellbyråene, med en mappe full av modellbilder og enormt med pågangsmot, og ble akseptert og kom i modellarkivet. Oppdrag fikk jeg raskt.  Men jeg bodde jo et stykke derfra, og hadde ønsker om å sette i gang med modelljobbing her hjemme også.

Da kom tanken om eget modellbyrå. 15 oktober 1987 var datoen for det første moteshowet, og i år er det faktisk 25 år siden!

Denne høsten var jeg også finalist i Årets Fotofjes ( den tids TOP MODEL konkurranse), og her om dagen fant jeg banneret til FRØKEN ÅLESUND som jeg vant. Morsomme opplevelser, som jeg kan fortelle om i andre innlegg J

Jeg gikk fremdeles på videregående skole, og jobbet aktivt ved siden av skolearbeidet.  Etter fullført eksamen, hadde jeg planer om videre utdanning, søkte skoler og kom inn.

Min store plan var å utdanne meg i retning mediabransjen, og slagplanen var klar. Ulike studier i norsk, samfunnsfag, sosialøkonomi og  internasjonal politikk, slik at jeg hadde kunnskap å formidle i en evt. mediajobb.

Men veien blir til mens man går, og jeg har tatt en del viktige valg på veien som har ført meg på andre spor. Og levd etter regelen:

Det er bedre å angre på noe man gjorde, enn å angre på at man aldri gjorde det.

Det ene valget mitt om å droppe studier i sosialøkonomi på Blindern  til fordel  for en tilværelse som fulltids selvstendig næringsdrivende med eget modellbyrå, husker jeg godt.

Så godt at jeg husker rommet jeg sto i når det skjedde:  detaljene på tapeten, luktene, solstrålene som skinte inn vinduet.

Jeg husker ordene mine :  Det er bedre å angre på noe man gjorde, enn å angre på at man aldri gjorde det!

Så tok jeg valget.

Om jeg har angret noen gang?

Jeg må innrømme at jeg noen ganger har tenkt på hvordan livet hadde vært om jeg ble igjen i Usa og forsatte modelljobbingen.  Av og  til har jeg også  følt meg mindre verdt fordi jeg ikke har fine papirer fra universitetet.

Men de tankene har bare vært innom i noen sekunder, for så å forsvinne.

Jeg har minner og erfaringer som har gitt meg et innholdsrikt  liv, og som jeg går videre på ferden med.  De erfaringene jeg har fått , både på godt og vondt, tror jeg gjør meg godt rustet til å stå på videre, for mine egne drømmer og mål med livet mitt.

Og de erfaringene  jeg har , gjør meg bedre istand til å formidle videre det jeg ønsker;

Å bygge opp selvtilliten og selvfølelsen til voksne damer som har «mistet» litt av seg selv, hjelpe de til å finne gløden igjen og vise frem SVANEN i seg, som kanskje har vært overskygget av en sliten, «grå mus» som har skiftet babybleier litt for lenge.

Om jeg kan hjelpe en ung jente på 13 år, som er slik jeg engang var: uten tro på seg selv og sin hengslete kropp eller kvisete ansikt, ja da har jeg oppnådd noe som betyr enormt for meg!

Og det er vel det som har gitt meg aller mest i de årene jeg har jobbet med modeller og modellkurs. Tilbakemeldinger fra jentene selv og foreldre på at jeg hjulpet deres unge datter til å se sin egenverdi,  til  å slutte å sulte seg, til å  la være  å se ned i bakken av mangel på mot til å se folk i øynene og være stolt av seg selv,  og begynne å smile til sitt eget speilbilde.

Dette vil jeg forsette med !

 

 

 

—-

 

 

 

 

 

Modellmamma. Det var visst det Se & Hør kalte meg over en helside for 25 år siden, og slik ble det.

Synnøve Sorthe heter jeg, bor i Ålesund, og er stolt mamma til Anèa på 11 år og Preben på 16 år.

Jeg startet mitt eget modellbyrå Piaf Modeller som 18 åring,etter noen års erfaring som modell i Norge og Usa.

Jeg har x-antall presseskriv om meg og mitt firma liggende i kasser, fra både aviser, ukeblad og div,og mange tv innslag har det også blitt.

18 år og MODELLMAMMA sto det over en helside i SE & HØR i 1987, og pressen elsker å bruke det ordet.

Derav navnet på bloggen !

Bilde fra La Jolla Beach, San Diego, California 1987.

I år har jeg 25 års jubileum fra mote og modellbransjen som gründer av Piaf Modellbyrå og modellskole ,

jeg er utdannet makeup artist og stylist, skriver litt for noen aviser og de siste årene har jeg vært så heldig å jobbe med min store lidenskap: FOTOGRAFERING !

Jeg startet karrieren på catwalken som 13 åring for tanten min som drev klesbutikk i Fosnavåg , var innom modellerfaring i Usa og har siden fartet over hele Sunnmøre som modellmamma og arrangør med populære moteshow.

I 2005 startet jeg min egen fotograf virksomhet , Synnøve Sorthe Photography,og spesialiserer meg på fotografering av bryllup, mote/reportasje og portrettfotografering.

Bryllupsfotografering i Hemsedal

I tillegg tar jeg på meg ulike oppdrag som kursholder innen mote/makeup/stil, journalist, moteekspert, stylist og konsulent for media ( aviser og tv ), ulike firma, og motebransjen.

Jeg har tatt på meg oppdrag både som konferansier på ulike arrangement, og programleder for eget trendprogram på tv, og elsker min varierte hverdag.

For meg er det ikke jobb, men en livsstil !

Denne våren starter jeg opp med nye modellkurs for ungdom og makeup/ styling kvelder for voksne, og jeg skal jobbe mye med motebransjen her på Sunnmøre.

Idèen om en blogg kom etter en enorm respons på kursene, og jeg vil bruke denne til flere ting:

Nye modellspirer i ALLE varianter skal bli presentert, sesongens moter blir vist frem av de jeg fotograferer , nyttige tips blir delt med deg som leser, men viktigst av alt for meg er det jeg har jobbet med i alle mine år i bransjen:

Jeg brenner for å hjelpe voksne kvinner til å gjøre DET BESTE ut av den de er, FØLE seg vel, og gi de inspirasjon til å SKINNE og STRÅLE!
Hverdagens mas kan tappe en for energi og få deg til å bli en grå mus med stresssymptomer, jeg vil gjerne hjelpe til å finne frem SVANEN igjen !

Å få unge jenter og gutter til å ha troen på seg selv, uansett høyde, vekt og utseende.
Det er ikke antall kilo og hårfarge som teller, men hvordan du bærer deg selv, fremstår , HVEM du er og HVA du gjør.

Ditt selvbilde kan utgjøre hele forskjellen !

Modellbransjen kan være nådeløs, jeg vil gi den et annet ansikt!

Om du vil titte innom mine nettsider, er de her :

Synnøve Sorthe Photography:  http://www.synnovesorthe.com/

Piaf Modeller : http://www.piafmodeller.com/

Du finner meg også på facebook. Veldig hyggelig om du vil følge meg der også og trykke LIKE  !